Annikki Torgersen,  ungdomsbilde med selvstrikket genser.

Bildet viser meg med en genser jeg selv har designet og strikket, det er veldig mange år siden nå. Jeg sendte den inn til en strikkekonkurranse, og vant en ukes tur til Paris for to.
Genseren er strikket av ganske hårete garn, av ull i ulike type kvaliteter.
Jeg tenker på denne genseren når jeg er her oppe på Såttåhaugsetra, omgitt av sauer. Ikke så mye disse store hvite, ganske sedate sauene, men spelsauene, som er mye mindre, med lite fett på kroppen, men desto mere ull. De er i alle slags farger, fra grålig hvitt til grått, honningfarge, brunt og sort med lang og tett og glinsende ull.
Det er så mye man kan bruke og har brukt ull til. Man kan strikke, hekle og veve og bruke det til å tette igjen gliper i gamle tømmervegger. Og man kan bruke skinnene, lage store feller med påsydde vevnader bak.
For ikke å snakke om kjøttet, alt som det kan brukes til.
Og på Rebekkas tid, i 1881, brukte man alt av sauen. Men man gjør det også i dag. Ulla av sauene som går på vollen blir spunnet til garn og vevd til stoffer, eller laget til feller, og kjøttet blir slaktet for å spises.
Den største forskjellen er vel den at i dag blir ikke ulla kardet for hånd, eller spunnet på rokk, og den blir vevd av store maskiner. Men resulatet er minst like fint.
Og kjøttet minst like godt.

På lørdag dro vi opp på setra. Her skal vi være frem til boklanseringen.

Når vi er på setra, spiser vi alltid tradisjonsmat.  Første rett ute denne gangen var surpølse, eller surpøsje som de sier her.

Surpølse er en gammel rett fra Røros og Nord-Østerdalen. Hvordan den lages varierer fra gård til gård. Men hovedprinsippet er at restekjøtt og innmat fra sau blandes med byggryn, krydder, salt og fett, for så kvernes og stappes i naturtarmer. Så blir pølsene hengt opp på et varmt sted til surning en ukes tid eller så. I Jan Eriks barndomshjem, hvor surpølse var dagligkost, ble pølsene hengt over vedovnen på kjøkkenet. Der var det nok alltid varmt.

Når pølsen skal spises, stekes den i sitt eget fett, og sprekker lett i pannen hvis man ikke er forsiktig. Skinnet blir helt sprøtt. Pølsa spises sammen med kokte poteter og kålrabi, med flatbrød og rørte tyttebær til. Øl er godt ved siden av, og siden den er så fet, er det ikke så dumt med et lite glass akevitt til.

For meg er dette en festmiddag.