Surpølsa fra Røroskjøtt (t.h.) har en mer forseggjort innpakning, og varedeklarasjonen tilsier et mer kjøttfullt produkt.

Kortreist tradisjonsmat er populært, ikke minst i Røros-distriktet. Dette er mat som vi skriver om i Rosemalt. Mange tradisjonelle retter selges i stadig flere forretninger og har også begynt å finne veien til andre deler av landet. Konkurranse er det også blitt, flere produsenter lager de samme produktene. Det gjorde at vi fant det interessant å teste to produkter opp mot hverandre. Og det ble en klar seier til Røroskjøtt over Stensaas pølsemakeri i vår uhøytidelige surpølsetest.

Surpølse er en konserveringsmetode med lange tradisjoner. Det var også hverdagsmat som ble brukt til å drøye kostholdet, den tiden man slaktet hjemme på gårdene og ikke noe av dyret gikk til spille.

I panna blir pølsa fra Røroskjøtt mørkere, og den sprekker ikke så lett som den fra Stensaas.

Det brukes kjøtt både av storfe og sau til surpølse, gjerne innmat og kjøtt fra hodet. Dette blandes med fett og byggryn for å drøye kjøttet. Så gjennomgår pølsene en syrningsprosess, jeg kan selv huske at vi hadde surpølse hengende i ringer over vedovnen hjemme i kjøkkenet der jeg vokste opp. Prosessen gjør at pølsa holder seg i månedsvis når den siden henges kaldt på stabburet.

Surpølse serveres rykende varm, på varme tallerkener, med potet, kålrot og tyttebær. En dram til å skylle ned fettet med, var nok vanlig også i gamle dager. For enkelte kan nok pølser laget av hodekjøtt, innmat, fett og gryn virke til dels barbarisk. Men for oss som liker dette, så er det høytid å duke til et bord med servering av surpølse.

Oppskriften på surpølse kan variere, og fantes nok i sin tid i nesten like mange varianter som det var gardkjerringer som laget det. Så noen direkte fasit på det finnes ikke.
I våre dager kan det leses på deklarasjon, hva det er man kjøper i butikken.

Surpølsa fra Stensaas inneholder hodekjøtt av storfe (28%), innmat av sau (28%) og 37% fett. Den gir 442 kcal på 100 gram. Surpølse er altså ikke noe man spiser når man er på slankekur.

Surpølsa fra Rørosmat er riktig nok litt magrere, 300 kcal. Den er mer kjøttrik, det er faktisk brukt 103 gram kjøtt på 100 g ferdig vare. Forklaringen på dette er et vekten taper seg når pølsa tørker, og også her er det tilsatt byggryn.

Så mye for teorien. Det viktigste er nå tross alt smaken.

Tid for å smake!

Allerede når de to pølsene ligger ved siden av hverandre i den samme pannen, skjønner vi at Rørosmat har et produkt av bedre kvalitet. Skinnet er tykkere og holder tett når fettet i pølsa begynner å boble. Pølsa fra Stensaas sprekker lettere. Den krever med andre ord mye mer nennsom behandling for å komme bokstavelig talt helskinnet gjennom oppvarmingen. Det er ikke sagt noe om skinnet på deklarasjonen, men skinnet på pølsa fra Rørosmat kan minne om naturtarm, som er det beste til dette produktet.
Det ferdige tilberedte produktet er mer delikat fra Rørosmat, mørkere i fargen enn den mer bleke pølsa fra Stensaas. Og når vi smaker og sammenligner, er det ikke lenger rom for noen tvil. Pølsa fra Rørosmat har det riktige crispy skinnet, den er bedre krydret, har finere konsistens og ikke minst en mer distinkt kjøttsmak.

Pølsa fra Stensaas blir blek, smakløs og med et mer plastikklignende skinn til sammenligning. Isolert sett er det ingen usmak på pølsa fra Stensaas, og uten noe å sammenligne med ville vi sagt at den var god. Pølsa fra Rørosmat er bare så mye bedre.

Så synes det kanskje på prisen også da? Nei, tvert imot. Kiloprisen fra Stensaas er 276 kr, tilsvarende fra Rørosmat er 179 kr. (Handlet på Domus på Tynset 1. august 2015).

Klarere testvinner har vi knapt sett. Her må det skjerpings til, Stensaas!