Kategoriarkiv: Seterliv

Livet på setra; arbeid, mattradisjoner.

Seterlivet

I bok 22 av Rosemalt, som er i butikken fra 22. august, er det ungjenta Andrine som er budeie på setra til Lie. Hun går der og fyller dagene med plikter, fra tidlig morgen til sene kveld, mens hun drømmer om odelsgutten Johannes.

SETERLIVET PÅ 60-TALLET: Jan Erik som ung, tidlig på 1960-tallet, på setra sammen med søster Vigdis og mor Emma. Bjellekua Vennlig til venstre, modell for bjellekua i Rosemalt.

Seterlivet for godt over hundre år siden, hvor forskjellig var det fra det vi kan oppleve i dag? Mye har endret seg, men mangt kan man også føle på kroppen den dag i dag.

Hver sommer reiser vi opp til Såttåhaugen, setergrenda ved Forollhogna Nasjonalpark, på grensen mellom Nord-Østerdal i Hedmark og Trøndelag. Her har det vært setring i generasjoner, og er det fortsatt.

KULDEGRADER: Når setervollen ligger på nærmere tusen meters høyde, må man regne med frostnetter.

Turister som vi er, slipper vi å gå i fjøset og ta stellet der tidlig på morgenen. Men vi fornemmer barskheten i klimaet når gradestokken viser ned mot minus fem, det er rim i graset og turen til utedoen er en frisk opplevelse.

Ovnen brant ut for flere timer siden, så det tar tid å få varmen i seterstua, der det ikke er strøm og all oppvarming skjer med vedfyring.

Utenfor setra kan vi høre den sprø klangen fra messingbjellene til flokken med nærmere hundre sau, av rasen gammelnorsk spelsau.

GAMMELNORSK SPELSAU: Barske og vakre dyr som vekker oss med sprø ringling fra mange titalls messingbjeller tidlig på morgenen.

De oppsøker setertunet på morgenen for å slikke i seg salt fra steinene som ligger der. Sauerasen har noe urnorsk over seg, med sitt spesielle uttrykk og den lange ullpelsen som kommer i mange ulike fargesjatteringer. Siden skal det bli til vakre skinn, men det vet de ikke nå. Litt lengre utpå morgenen kommer kuene fra nabosetra forbi vollen der vi bor, ferdig melket på morgenen og klare for en ny dag på fjellbeite.

Vi sliter oss ikke ut på seterarbeid, med melking, koking av ost, kinning av smør og alt det andre Andrine i Rosemalt gjør. I stedet går vi turer i det vakre fjellet.

BADESTAMP: Skal du skrive om bading i stamp, bør du helst ha prøvd det selv.

Og når vi er tilbake på setra kan det være godt å fyre opp badstua og sette seg i stampen, som de også gjorde i gamle dager, om enn ikke i utide.

Og etter en lang dag, og en runde i stampen, smaker maten ekstra godt. Skjørost og rømme er tradisjonskost. Tidligere laget de det selv, nå kan det kjøpes der det selges produkter fra Rørosmeieriet. Sammen med spekemat, flatbrød og øl blir det et lite herremåltid.

Fortsatt god sommer!

SKJØROST OG RØMME: Tradisjonskost som har fulgt seterlivet i generasjoner.

Klar vinner av surpølse-testen!

Surpølsa fra Røroskjøtt (t.h.) har en mer forseggjort innpakning, og varedeklarasjonen tilsier et mer kjøttfullt produkt.

Kortreist tradisjonsmat er populært, ikke minst i Røros-distriktet. Dette er mat som vi skriver om i Rosemalt. Mange tradisjonelle retter selges i stadig flere forretninger og har også begynt å finne veien til andre deler av landet. Konkurranse er det også blitt, flere produsenter lager de samme produktene. Det gjorde at vi fant det interessant å teste to produkter opp mot hverandre. Og det ble en klar seier til Røroskjøtt over Stensaas pølsemakeri i vår uhøytidelige surpølsetest.

Surpølse er en konserveringsmetode med lange tradisjoner. Det var også hverdagsmat som ble brukt til å drøye kostholdet, den tiden man slaktet hjemme på gårdene og ikke noe av dyret gikk til spille.

I panna blir pølsa fra Røroskjøtt mørkere, og den sprekker ikke så lett som den fra Stensaas.

Det brukes kjøtt både av storfe og sau til surpølse, gjerne innmat og kjøtt fra hodet. Dette blandes med fett og byggryn for å drøye kjøttet. Så gjennomgår pølsene en syrningsprosess, jeg kan selv huske at vi hadde surpølse hengende i ringer over vedovnen hjemme i kjøkkenet der jeg vokste opp. Prosessen gjør at pølsa holder seg i månedsvis når den siden henges kaldt på stabburet.

Surpølse serveres rykende varm, på varme tallerkener, med potet, kålrot og tyttebær. En dram til å skylle ned fettet med, var nok vanlig også i gamle dager. For enkelte kan nok pølser laget av hodekjøtt, innmat, fett og gryn virke til dels barbarisk. Men for oss som liker dette, så er det høytid å duke til et bord med servering av surpølse.

Oppskriften på surpølse kan variere, og fantes nok i sin tid i nesten like mange varianter som det var gardkjerringer som laget det. Så noen direkte fasit på det finnes ikke.
I våre dager kan det leses på deklarasjon, hva det er man kjøper i butikken.

Surpølsa fra Stensaas inneholder hodekjøtt av storfe (28%), innmat av sau (28%) og 37% fett. Den gir 442 kcal på 100 gram. Surpølse er altså ikke noe man spiser når man er på slankekur.

Surpølsa fra Rørosmat er riktig nok litt magrere, 300 kcal. Den er mer kjøttrik, det er faktisk brukt 103 gram kjøtt på 100 g ferdig vare. Forklaringen på dette er et vekten taper seg når pølsa tørker, og også her er det tilsatt byggryn.

Så mye for teorien. Det viktigste er nå tross alt smaken.

Tid for å smake!

Allerede når de to pølsene ligger ved siden av hverandre i den samme pannen, skjønner vi at Rørosmat har et produkt av bedre kvalitet. Skinnet er tykkere og holder tett når fettet i pølsa begynner å boble. Pølsa fra Stensaas sprekker lettere. Den krever med andre ord mye mer nennsom behandling for å komme bokstavelig talt helskinnet gjennom oppvarmingen. Det er ikke sagt noe om skinnet på deklarasjonen, men skinnet på pølsa fra Rørosmat kan minne om naturtarm, som er det beste til dette produktet.
Det ferdige tilberedte produktet er mer delikat fra Rørosmat, mørkere i fargen enn den mer bleke pølsa fra Stensaas. Og når vi smaker og sammenligner, er det ikke lenger rom for noen tvil. Pølsa fra Rørosmat har det riktige crispy skinnet, den er bedre krydret, har finere konsistens og ikke minst en mer distinkt kjøttsmak.

Pølsa fra Stensaas blir blek, smakløs og med et mer plastikklignende skinn til sammenligning. Isolert sett er det ingen usmak på pølsa fra Stensaas, og uten noe å sammenligne med ville vi sagt at den var god. Pølsa fra Rørosmat er bare så mye bedre.

Så synes det kanskje på prisen også da? Nei, tvert imot. Kiloprisen fra Stensaas er 276 kr, tilsvarende fra Rørosmat er 179 kr. (Handlet på Domus på Tynset 1. august 2015).

Klarere testvinner har vi knapt sett. Her må det skjerpings til, Stensaas!

Fjellet og stillheten

Dette er et blogginnlegg vi har skrevet til Norske Serier:

Såttåhaugen, Forollhogna, 2011 Har du noen gang lyttet til stillheten? Den hele og rene stillheten som bare kan høres der alle våre moderne remedier ennå ikke er blitt dominerende.

Kanskje har det noe med alder å gjøre, at man drømmer seg mer sjelden bort til fjerne reisemål, storbyer, sandstrender, støyende steder med andre kulturer. I stedet drømmer man seg tilbake til det opprinnelige, skogen, fjellet og stillheten.

Jeg er glad det er en drøm som kan gå i oppfyllelse, hvert år.

Ennå, nå som mange opplever de første vårtegn, med en sol som stiger høyere på himmelen og faktisk gir litt varme, så ligger vinteren fortsatt over landskapet som vi stadig vender tilbake til. Ennå skal snøen og kulden holde grepet i flere måneder. Og sommeren er på sitt beste først mot slutten av juli og i begynnelsen av august. Før landskapet igjen, etter disse korte sommerukene, lukker seg for en ny vinter.

Forfedrene, slike som vi skriver om i vår serie Rosemalt, skapte seg et liv på disse traktene lenge før noen fant opp ordene rekreasjon og turist. De levde av det som naturen ga, det som beitedyrene kunne finne og omsette i melk og kjøtt. Viltet de jaktet på. Fisken i sjøen. De hadde til og med sitt eget meieri her inne, milevis fra der folk bodde på vinteren. Hva tenkte de om denne stillheten som de også må ha opplevd? Vi vet ikke, men vet at uten selv å ha opplevd det samme kunne vi ikke skrevet som vi gjør.

Nå som det er blitt nasjonalpark, er det flere som oppsøker Forollhogna, men de fleste går veien fra parkeringen og opp til den enslige toppen. Når vi velger stier utenfor denne allfarveien, er det sjelden folk å se.

Og på kvelden, etter at alle fotturistene har dratt hjem, har vi fjellet for oss selv.

Fjellet og stillheten.

Kuslipp på Bergs klätt

I bok 3 av Rosemalt, Svartfossen, beskriver vi kuslippet på Lie. Gleden til dyrene når de slippes ut av fjøset etter en lang vinter, dagen før de skal tas opp til Vårsetra.

Kuslipp er ikke noe som bare hører historien til. På våren og forsommeren kan man fortsatt se det flere steder, både i Norge og i Sverige. I Bergs klätt naturreservat i Värmland lar de en flokk med kviger gå på beite for å holde kulturlandskapet vedlike.

1. mai 2014 var det selveste landshøvdingen i Värmland, Kenneth Johansson, som slapp kvigene fri. Dette ble gjort i forbindelse med åpningen av en ny led gjennom naturreservatet spesielt tilpasset for rullestolbrukere og barnevogner.

Mange hundre mennesker hadde møtt opp for å se kvigene slippe ut på beite.

;

Landskap i endring

For drøye hundre år siden – og ganske mange år seinere, helt fram til vår moderne tid, var landskapet i setertraktene åpent. Den grove furuskogen var hugget ned og brukt i gruvene og smeltehyttene. Etter det holdt beitedyrene vegetasjonen nede. Alle steder gikk det sauer, geiter, kuer og hester.

Med framveksten til det moderne landbruket, opp gjennom etterkrigsårene, skjedde det store endringer. Setrene ble ikke lenger benyttet, beitedyrene ble færre, geitene forsvant nesten og de hestene som var ble ikke sluppet til skogs.

Resultatet ser man i dag, store deler av kulturlandskapet, de gamle setertraktene, er grodd igjen. Bare noen få steder, der man bevisst holder vegetasjonen i sjakk, kan man få et inntrykk av hvordan det var på Rebekkas tid.

I bok tre av Rosemalt, «Svartfossen», er store deler av handlingen på setra. Denne videoen gir litt innblikk i de endringene som har skjedd med landskapet i Nord-Østerdal.

Skiftende vær i fjellet

Denne uken har vi vært i Såttåhaugen, like ved Forollhogna nasjonalpark og laget bakomfilm til bokserien vår. Bare i løpet av de få dagene vi har vært her, har vi hatt nesten alt slags vær. Tirsdag var det bare så vidt plussgrader med hvite skurer opp mot fjellet. Kunne det være snø??!!

I dag var det derimot tyve pluss, vindstille og så fint som vi knapt har opplevd det her oppe. Da kom selvsagt også både klegg, mygg og knott, men det får man bare leve med. Nå skal vi reise hjem og redigere opptakene som etter hvert vil bli lagt ut på nettsidene.

Steinar Bendiksvoll filmer ved Spellmovollen.

Gammelt bilde av Spellmovollen, kanskje for omtrent hundre år siden. Legg merke til hvor lite vegetasjon det var. Nå er hele åsen i bakgrunnen gjenvokst av bjørk og vier.

ROSEMALT

Storgårdsdrama fra Østerdalen