I Såttåhaugen kan du fortsatt møte kuer på beite.

Setring, det å ta med seg buskapen fra gården og dra til fjells, var nødvendig i gamle dager. Det som vokste av gras på jordene hjemme på gården trengte man som fôr til vinteren. Mange gårder hadde to eller flere setre, og helt inn på 1900-tallet var det vanlig å flytte først til ei vårseter og så til ei høstseter.

Spellmovollen i Såttåhaugen. Her ble seterhusa nennsomt restaurert på 1990-tallet da eierne tok opp igjen seterdrifta som nå kombineres med turisme.

Amund Spangen har skrevet ei fin bok om «Seterliv og byggeskikk». Den handler først og fremst om setre i Os i Østerdalen, men mye av det Amund beskriver fra forskjellige setre i Os gjelder nok også for flere av bygdene lengst nord i Østerdalen.

Det finnes kilder som forteller om seterliv helt tilbake til 1500-tallet. Trolig har det vært vanlig å dra på setra helt siden den første faste bosetningen i disse områdene.

Ut over på 1900-tallet gikk seterbruket tilbake, som et resultat av at jordbruket endret seg. Det ble mer maskinelt, og de gamle setrene ble upraktiske. Der fantes verken strøm eller andre moderne hjelpemidler.

Nystuvollen, også denne nennsomt restaurert. Her kan du leie overnatting og få en følelse av det gamle seterlivet.

Noen setre har likevel overlevd fram til våre dager, fortsatt kan du møte buskaper med melkekyr, for eksempel i Vangrøftdalen i Os. Det er også blitt vanlig å kombinere seterbruk med turisme. Flere steder er det mulig å leie seg inn for overnatting, og seterkost kan kjøpes.

Se for eksempel nettsidene
www.forollhogna.com
www.seterlandet.com