Harriet Backer (1845 -1932) ble i født inn i en velstående handelsfamilie i Holmestrand. I 1857 flyttet familien til Kristiania, hvor Harriet i årene 1860–62 var elev ved Eckersbergs malerskole for kvinner. Undervisningen besto i å tegne etter gipsmodeller, og å kopiere etter anerkjente kunstverk i olje. De kopierte bildene var i typisk Düsseldorfstil.
Hun reiste mye rundt i Europa sammen med sin søster, den høyst begavede pianistinnen Agathe Grøndal. Da hun i 1870-71 igjen var på reise med søsteren, fikk hun anledning til å være elev i Firenze hos den velrenommerte kunstnerinnen Anna Suzanne Fries.
I 1871 begynte hun Bergsliens malerskole for kvinner. Tre år senere dro hun til München for å fortsette sine studier der. Her ble hun kjent med en rekke andre norske kunstnere.
I 1878 dro hun til Paris, og begynte på madam Trélats malerskole for kvinner, hvor den berømte salon-maleren Léon Bonnat korrigerte. Han rådet henne til å sende inn et av maleriene, Solitude fra Münchentiden, til Salongen i Paris. Det ble antatt, og hedret med ”Mention honorable”, en utmerkelse som hang meget høyt. Med dette bildet fastla Harriet typen for de fleste av sine interiørbilder: Enkle interiører hvor stillfarne mennesker spiller en beskjeden, men likevel avgjørende rolle, ved at de betoner bildets ro og lyttende stemning.
Sommeren 1881 dro hun sammen med malervenninnen Kitty Kielland og dennes lærer på sommeropphold i Bretagne. Her ble hun værende helt til neste år.
Somrene ble ellers tilbrakt i Norge. Hun, som Kitty, var med under den berømte Fleskumsommeren. I 1888 flyttet hun tilbake til Norge for godt, der hun fortsetter å male. I årene frem til 1910 var hun mest opptatt av kirkeinteriører. Fra 1912 tar hun opp igjen stilleben-maleriet.
I perioden 1889–1912 drev hun en godt besøkt malerskole, og har påvirket en rekke yngre malere.
Harriet Backer døde i 1932. Hun er fyldig representert i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet og i Bergen Kunstmuseum/Rasmus Meyers Samlinger.