Signe Scheel (1860 – 1942) er en interessant malerinne. Hun er født i 1860, dvs. bare  fire år før Rebekka. Hun ble, som vår heltinne, født på Hamar, men vokste opp i Kristiania og deretter, fra 1877, på gården Undesløs (Skrivergården) på Toten, der faren var sorenskriver. Hun bodde altså en liten båttur over Mjøsa fra Rebekka.

Signe Scheel var nest eldst i en søskenflokk på ti. Sytten år gammel ble noen av hennes arbeider vist fram til H.F. Gude, farens venn. Den berømte landskapsmaleren så at ungjenta hadde et spesielt talent, og mente hun burde undervises i malerkunsten.

Gude sørget for at Signe Scheel ble tatt inn som elev ved Christian Kroghs malerskole i Kristiania sommeren 1881.

Også Krogh, som avsluttet malerskolen etter noen måneder, så noe i den unge kvinnen og anbefalte henne å søke seg til Carl Gussows dameatelier i Berlin. Faren stilte opp for datterens den gang svært utradisjonelle karrieresøken og betalte oppholdet på åtte måneder. Det var et stort økonomisk løft selv for en sorenskriver den gang.

Signe Scheel fortalte senere i livet at det var en tung tid i Berlin, hvor hun jobbet hardt og hadde lite penger å leve for. Helsen hennes fikk en knekk under dette første Berlin-oppholdet, så alvorlig at hun var sykelig hele resten av sitt liv. Det kan være grunnen til at hun gjennom et langt liv etterlot seg en liten produksjon på cirka 120 malerier, pluss noen akvareller og tegninger.

Carl Gussow forbarmet seg over Signe Scheel ved å gi henne gratisplass på sine kurser i årene som fulgte. Han anbefalte henne også skriftlig og varmt overfor tildelerne av Schäffers legat. Men hver gang Scheel var innstilt, ble hun forbigått i tildelingen. I 1986 ble hun derimot tildelt Finnes legat, og pengene gjorde at hun kunne fortsette studiene i dameklassen på malerskolen hos Christian Krohg, Erik Werenskiold og Hans Heyerdahl. Werenskiold skrev senere i brev til sin venn Bernt Grønvold om skolens malerinner at «Signe Scheel har et vakkert talent og er ubetinget den betydeligste af de malende damer her. Men så somlete».

I 1889 og 1891 skolerte Signe Scheel seg i Paris, det siste året som elev av den berømte Pierre Puvis de Chavannes. Her ble hun introdusert for impresjonismen, som man senere finner snev av i hennes bilder. Hun oppholdt seg også en tid i København og hadde et seks måneders studieopphold i Italia i 1898.

Signe Scheel malte portretter og figurbilder, gjerne søstre og venner hjemme på Kapp. Hun tilegnet seg en naturalistisk og nøyaktig malermåte, og var opptatt av lys og lysvirkniger i bildene sin. Møtet med Paris og impresjonistene ble en viktig inspirasjon.

Hun hadde ikke eget atelier. De helsemessige plagene gjorde henne arbeidsudyktig i lange perioder. Når hun malte kunne hun bare holde på noen timer om gangen, Hun malte med en tidkrevende teknikk og ble aldri fornøyd. Gang på gang skrapte hun av, eller malte over. Derfor er det flere av hennes malerier som aldri ble helt ferdige.

De fleste bildene ble kjøpt av familie og venner, med enkelte unntak solgt til private og kunstforeninger. Men i mars 1907 skrev Gustav Vigeland til Nasjonalgalleriet og påpekte at Signe Scheel burde vært representert der og at Harriet Backer delte hans syn på denne saken. Året etter ble hennes Gamle hus i Rotenburg innkjøpt for 400 kroner av Nasjonalgalleriet, etter at prisen var prutet ned med 200 kroner.

Sorenskriver Johan Christian Ræder Scheel døde i 1898 og familien flyttet senere samme år fra Kapp. Det antas at Signe Scheel arvet noen penger fra sin far og en barnløs farbror. Disse skal ha blitt plassert slik at hun mottok en årlig livrente. Fra 1900 bodde hun hos en ugift søster som var lærerinne på Slemdal i Oslo. Signe Scheels siste utstilling ble holdt på Kunstnernes Hus i forbindelse med hennes 75-årsdag. Henrik Sørensen var en stor beundrer og en av initiativtakerne til utstillingen, som vakte stor oppmerksomhet. Publikum ble tiltrukket av ektheten og den indre styrken i bildene og den nesten mystiske fargeskjønnheten som preget dem, selv i et beskjedent format og begrenset motivvalg. En av Signe Scheels styrker blir forklart med at hun maktet å dele sin intense opplevelse av motivet med betrakteren, og hennes kunst ble dermed svært personlig. De siste 15 år av sitt produktive liv forsøkte Signe Scheel å forenkle teknikken ved hjelp av en bredere og friere penselføring.

Signe Scheel stilte hyppig ut på Høstutstillingen fra 1884, særlig frem til 1910, på en lang rekke kollektivutstillinger i Norge og utlandet og hadde separatutstillinger i Kristiania/Oslo i 1907, 1909, 1914 og 1925. Hun er representert i de fleste større samlinger i Norge, i Nasjonalgalleriet med 16 bilder og i Göteborgs Konstmuseum.  I 1988 ble cirka 25 av hennes arbeider stilt ut på Billerud, og hun var representert på Blåfargeverket i 2012.

Man kan få inntrykk av at Signe Scheel var en litt sart og følsom. Hjemmefra fikk hun masse støtte, men i forhold til resten av samfunnsstanden følte hun seg nok litt utenfor Hun slet med forventningene som lå til kvinner i samfunnslaget hun kom fra, og hun giftet seg heller aldri.  Samtidig viser valgene hun tok at hun må ha hatt mye styrke.

Like før jul i 1942 døde malerinnen fra Skrivergården, som nok var anerkjent i sin samtid, men som kom i skyggen av Harriet Backer og kjente mannlige malere. I dag regnes Signe Scheel som en av de fremste malere av sin tid og er representert i de fleste større samlinger.

.