I dag, lørdag 17. august, kom endelig dagen som vi har ventet på lenge, med lansering av Rosemalt på Røros.
I løpet av en time fikk over tre hundre mennesker gratis bok, og mange av dem med signatur og hilsen fra forfatterne.
Etter signeringen hadde vi en vandring i Røros Bergstad med livlig omvisning av Knut fra Turistkontoret.
I kveld feirer vi lanseringen med middag på Vertshuset på Røros.
Nå venter vi spent på tilbakemelding fra alle som leser den første boken i serien!
ROSEMALT – et sårt og rørende storgårdsdrama
Annikki Øvergård debuterer som forfatter med bokserien Rosemalt på Cappelen Damm. Utgivelse av første bok skjer 19. august, med boken Rebekka. Forfatternavnet er et pseudonym for forfatterparet Annikki Torgersen (f. 1957) og Jan Erik Øvergård (f. 1955).
Rosemalt er en spennende og dramatisk historie som formidler både humor og varme. Den gir stemningsfulle skildringer av natur, mystikk, gårds- og seterliv på slutten av 1800-tallet. Samtidig forteller den om en ung kvinnes inderlige drøm om å bli malerinne, noe som var hverken lett eller vanlig på den tiden, selv om evnene var der.
Rebekka Lie er sytten år og foreldreløs. Hun bærer på en drøm om en gang å få begynne på en malerskole for kvinner i Kristiania. Men da mormoren, som hun har vokst opp hos, bestemmer seg for å flytte på kår, må Rebekka i stedet ta tjeneste på storgården Lie i Østerdalen. Storbonden tar godt imot Rebekka, men hans hustru, Nicoline, klarer ikke å gi gården en arving, og er blitt en streng og bitter kvinne.
– Så dette er altså hva vi har sagt ja til å ta i hus, sa Nicoline Lie. – Hva slags tjeneste har hun vært i tidligere?
De skarpe ordene fikk Rebekka til å skvette. Dette var så visst ikke hva hun hadde ventet. Hjertet dunket i brystet så det måtte høres lang vei. Hun forsøkte å neie, slik hun hadde øvd seg på i tankene, men det ble bare til et klønete kniks. – Jeg har ikke … Jeg er bare sytten. Jeg har bodd sammen med mormor, det har bare vært oss to, stammet hun.
Samtidig utvandrer kjæresten, Jens, til Amerika. Kjærligheten og malerdrømmen synes fjernere enn noen gang, inntil en dekorasjons- og rosemaler kommer til Lie for å søke arbeid.
Les første kapittel av bok1 her:
I denne filmen forteller Jan Erik om hjemgården der han vokste opp. Bilder fra gården er også brukt i lanseringsfilmen for Rosemalt som Cappelen Damm har laget:
Annikki Torgersen, ungdomsbilde med selvstrikket genser.
Bildet viser meg med en genser jeg selv har designet og strikket, det er veldig mange år siden nå. Jeg sendte den inn til en strikkekonkurranse, og vant en ukes tur til Paris for to.
Genseren er strikket av ganske hårete garn, av ull i ulike type kvaliteter.
Jeg tenker på denne genseren når jeg er her oppe på Såttåhaugsetra, omgitt av sauer. Ikke så mye disse store hvite, ganske sedate sauene, men spelsauene, som er mye mindre, med lite fett på kroppen, men desto mere ull. De er i alle slags farger, fra grålig hvitt til grått, honningfarge, brunt og sort med lang og tett og glinsende ull.
Det er så mye man kan bruke og har brukt ull til. Man kan strikke, hekle og veve og bruke det til å tette igjen gliper i gamle tømmervegger. Og man kan bruke skinnene, lage store feller med påsydde vevnader bak.
For ikke å snakke om kjøttet, alt som det kan brukes til.
Og på Rebekkas tid, i 1881, brukte man alt av sauen. Men man gjør det også i dag. Ulla av sauene som går på vollen blir spunnet til garn og vevd til stoffer, eller laget til feller, og kjøttet blir slaktet for å spises.
Den største forskjellen er vel den at i dag blir ikke ulla kardet for hånd, eller spunnet på rokk, og den blir vevd av store maskiner. Men resulatet er minst like fint.
Og kjøttet minst like godt.
På lørdag dro vi opp på setra. Her skal vi være frem til boklanseringen.
Når vi er på setra, spiser vi alltid tradisjonsmat. Første rett ute denne gangen var surpølse, eller surpøsje som de sier her.
Surpølse er en gammel rett fra Røros og Nord-Østerdalen. Hvordan den lages varierer fra gård til gård. Men hovedprinsippet er at 
restekjøtt og innmat fra sau blandes med byggryn, krydder, salt og fett, for så kvernes og stappes i naturtarmer. Så blir pølsene hengt opp på et varmt sted til surning en ukes tid eller så. I Jan Eriks barndomshjem, hvor surpølse var dagligkost, ble pølsene hengt over vedovnen på kjøkkenet. Der var det nok alltid varmt.
Når pølsen skal spises, stekes den i sitt eget fett, og sprekker lett i pannen hvis man ikke er forsiktig. Skinnet blir helt 
sprøtt. Pølsa spises sammen med kokte poteter og kålrabi, med flatbrød og rørte tyttebær til. Øl er godt ved siden av, og siden den er så fet, er det ikke så dumt med et lite glass akevitt til.
For meg er dette en festmiddag.