Skinnfellen kan være god å ha også i våre dager.

Det ser vi fra Røros, der H.M. Dronning Sonja nylig har vært på besøk. Sledeturer vinterstid på Røros kan være en utfordring, men vi vil tro at også Dronningen holdt seg varm, under fellen, sammen med ordføreren i Røros.

Se hele bildeserien på Arbeidets Rett sine nettsider.

Oppe i fjellbygdene øverst i Østerdalen, der handlingen i Rosemalt utspiller seg, kan det bli rimelig kaldt om vinteren. Jan Erik, som er fra en fjellgård på de kanter, kan fortelle om dager da gradestokken har krøpet ned til under femti kalde. Da er det ikke så vanskelig å skjønne at det i 1880-årene kunne være et prosjekt å holde seg varm, ikke bare om dagen, men også om natten. I soverom uten fyring, eller for Margot, budeias del, i senga ute i fjøset.

Det er her skinnfellen kommer inn. Et lite søk viser at vi har brukt ordet fell 27 ganger og skinnfell 17 ganger i løpet av de første 6 bøkene. Det sier noe om både viktigheten og bruken. Vi skylder kanskje leserne en ekstra forklaring.

En skinnfell er flere saueskinn som er sydd i hop, og som blir holdt sammen av et vevd teppe av ull som er sydd fast på baksiden. Teppet kan være i fine mønstre og farger, eller enkle striper i farger eller ullas egne valører fra hvitt til brunt til sort.

Her er fellen i bolstervev (striper). Jeg tenker at det kanskje var sånn senga og skinnfellen så ut på vårsetra til Lie. Bildet er tatt fra Utistuvollen, en seter i Vangrøftdalen, ikke så langt fra setra Jan Erik og jeg pleier å bo på om sommeren.

Det neste bildet viser en veldig slitt skinnfell. Mønsteret er også her bolstervev. Hva slags striper man brukte, varierte fra gård til gård, og tilgangen på farger fra både sauer og farget ull. Jeg forestiller meg at skinnfellen til Margot, den hun har i fjøset, ser slik ut. Bildet er fra Oddentunet, museet i Os kommune, øverst i Østerdalen, der Jan Erik er fra.

Her er teppet skinnfellen er sydd sammen med i gilde farger og kompliserte mønster, uten at jeg skal prøve å gi meg ut på hva mønsteret heter.  Haavard, husbond på storgården Lie,  kunne nok hatt denne i senga si (ja, senga og). Også dette er fra Oddentunet i Os.

Også de små måtte sove godt, enten de sov i samme seng som foreldrene, sammen med sine søsken eller i en egen liten barneseng (som her) eller i en vogge. Barnas skinnfeller var selvfølgelig mindre enn de voksnes, men minst like forseggjorte. Barnesengen som er avbildet står på Oddentunet.

Barneseng fra Oddentunet,

Jeg synes fargene er så utrolig vakre. Det er mulig det vi ser på toppen bare er et skinn, altså uten påsydd teppe.

Barneseng som er hengt i remmer over en bjelke. Bildet er tatt fra barfrøstua på Østerdalstunet, Norsk Folkemuseum. Hvis noen skulle bekymre seg for at ungen skulle falle ut, kan jeg forsikre om at ungene på den tiden var forsvarlig reivet slik at de ikke kunne røre på seg. De kunne fortsette å være reivet om natten til de var flere år gamle.

Ja, det var litt om hvordan skinnfellene ser ut. Men hvordan er det å ligge under en? Det måtte vi finne ut av. Det var ikke så vanskelig, for Jan Erik har en slik skinnfell, som han har fått av sin mor. Den er sydd av Ingulf Os, på nabogården til der Jan Erik vokste opp. Ingulf syr feller av skinn fra eget sauehold.

Som dere kan se er teppet i et fargesterkt mønster. Vi kan røpe at vi nå har bestilt enda en skinnfell. Der er teppet vevd i bolstervev, av ufarget garn spunnet av ull fra den samme type sauer som Ingulf tar fellene av, gammelnorsk spelsau.

Bildet viser fire av sauene til Ingulf. Som man ser kommer de i forskjellige farger, og ullen er veldig lang og tykk.

Men tilbake til temaet, hvordan det er å sove under en skinnfell. Det er nå vi har tenkt å ta med leserne, ikke bare inn i forfatternes soverom, men helt inn under fellen.

Vi har sovet under den i nesten hele vinter, i hele den kalde perioden. Og jeg kan love, det var varmt. Og det var tungt. Skinnfellen veier jeg vet ikke hva.  Vi bruker å kalle den for bjørnen, for den er langhåret og brun. Bjørnen har den stygge uvanen å prøve å komme seg ut av sengen om natten, den sklir forsiktig ut av sengen, selv om jeg prøver å tviholde på den. Da er det et karstykke å prøve å dra den inn igjen, så gjenstridig og tung er den.

Her ser dere et bilde av bjørnen, på vei til å krype ut av sengen.

Jeg som trodde bjørner lå i dvale om vinteren. Ikke denne. Men varmen er det ikke noe å si på. Jeg skal ønske jeg hadde hatt en slik en da jeg fremdeles hadde hytte på fjellet, da gradestokken lå på under ti minus når vi ankom hytta med  stort og smått, og vi frydet oss som unger hvis gradestokken sto på pluss når vi la oss, etter mange timers fyring på peis og vedovn.

God Natt!

Det er mye som har forandret seg for de som skaper seg levebrød av gårdsdrift, i området vi skriver fra i Rosemalt, fra 1880-årene og fram til i dag.

Bente Kristiansen og Ingulf Os driver nabogården til der Jan Erik vokste opp. Tidligere hadde de melkekyr, men de siste par generasjonene har de satset på sau, og slipper hver vår mange dyr på beite i traktene ved Forollhogna Nasjonalpark.

Nasjonalparken har betydd endringer på både godt og vondt.

I denne videoen forteller Ingulf om hvordan de forsøker å gå nye veier for å skape levebrød ut av gården, nå som saueholdet på en fjellgård av normal størrelse i seg selv ikke lenger gir lønnsomhet nok til en familie.